pressebilder
Når vi først tar bilder fra din konferanse/seminar, så er det smart å få laget noen pressebilder som du kan promotere din virksomhet med. Bildene vi tar kan selvsagt også brukes på websider. Vi har hatt suksess med å vise bildene vi tar mens konferanser pågår. Dette kan skje i utstllings- eller konferanselokalet. Deltagerne får se bildene av seg selv og de føler seg viktige.
Det har vært litt hektisk de to siste ukene etter at jeg kom hjem fra Asia, men etter en helg hjemme i Trondheim begynner jeg nå å komme ajour.
Når jeg er på tur bruker jeg en Samsung Galaxy Tab og en tilhørende WordPress-app til å laste opp blogginnlegg med bilder. Av en eller annen grunn blir bildene da veldig uskarpe. Dette er selvfølgelig beklagelig og hvis noen har gode løsninger for å forhindre dette tar jeg gjerne imot forslag.
Når jeg først skriver litt kan jeg også røpe at jeg har fått meg en sommmerjobb som innebærer en del friluftsliv, men akkurat hva det innebærer kan jeg fortelle mer om senere.
På speiderfronten kan jeg melde om at jeg akkurat har blitt valgt inn i landsstyret. Jeg ser frem til å hjelpe speidergruppene rundt i landet med å fortsette utviklingen av unge, engasjerte og inkluderende ledere, og å fortsette med å skape gode opplevelser.
Jeg reiser med buss fra Sarawak og inn i Brunei. Jeg går av bussen for å gå gjennom passkontrollen. På veggen henger bildet av sultan Hassanal Bolkiah og hans kone. To portretter som viser seg å gå igjen i alle offentlige bygg og private hjem. På disken står Brunei sitt flagg. Dette karakteristiske hvite, svarte og gule flagget. Et flagg jeg har kjent til siden jeg var liten, kun av den enkle grunn at det ser så annerledes ut. Et flagg som hadde tatt seg godt ut i masta på ei sjørøverskute. Dette er Brunei.
Jeg besøker kun hovedstaden, Bandar Seri Begawan. Midt i byen finnes en stor gresslette. Det er ikke en park og ikke en fotballbane, men en paradearena for sultan Hassanal Bolkiah.
I Brunei betales ingen skatt samtidig som skolegang, helsetjenester og fritidsaktiviteter er gratis. Biler subsidieres av myndighetene og diesel koster 1, 4 NOK /liter. Innbyggerne ser ikke ut til å juble av den grunn, for gatene er folketomme og bilstøyen ikke merkbar. En nærmest dyster stemning.
Er dette alt? Nei, det er det ikke. Brunei består av 80% skog. Skogsressursene har blitt spart som følge av de rike oljeforekomstene. Er du glad i skog, natur og park kan du ta turen til parkområdet rundt Tasek Lama. Her finner du både utkiktstårm, nasjonalfossen, aper (om du er heldig), asfaltert løyper samt mer naturlige stier (jungle tracks).
For turen hadde jeg sett meg ut en liten åstopp jeg tenkte å gå opp på. På toppen var det noen som hadde vært før. Noen (sannsynligvis mannen med macheten) hadde forstått det med å ikke bygge hus på sand, men på fjell. Fjelltoppen var med andre ord inne i huset hans og stien videre likeså. I “huset” var ingen, og siden stien likevel gikk gjennom tok jeg meg en kikk rundt. Det var litt vanskelig å kategorisere stedet, men en slags restaurant (uten folk, meny og priser) kunne det minne om.
Ikke nok med at stedet var noe spesielt innredet (selvfølgelig med bilde av sultanen på veggen), men i områdene rundt huset hang det alt mulig rart i trærne. Alt fra kakebokslokk og kjoler til gamle tomme motoroljekanner. Kanskje en form for apeskremsel. Snodig var det i hvert fall.
Det var vel det jeg hadde å beretter om dette spesielle landet i øst. Som tilleggsopplysning kan jeg nevne at det er ikke noe valgt parlament og politisk opposisjon er forbudt. Og så et siste bilde av Omar Ali moskéen. Her med båten og lagunen i front.
I forrige uke var jeg på Borneo. Borneo er verdens tredje største øy(etter Grønland og Ny-Guinea). Den er grønn og frodig og bestod en gang kun av regnskog. Da jeg fløy fra kystbyen Miri og inn til Mulu så jeg mye grønt.
Mønsteret er stilig og fascinerende, men også skremmende. På bilde ser du palmeoljeplantasjer. De er store – uendelig store. På omtrent hele flyturen (riktignok bare 20 min) var palmer plantet på rekke og rad det jeg kunne se. Helt fra Miri til vi kom inn til nasjonalparkområdet rundt Mulu. En innfødt fortalte meg at hvis jeg fløy fra Kuching til Miri (1 times flytur) så det likedan ut.
Å plante trær er bra, men å rasere regnskog for å plante palmetrær er ikke bra. Viktig flora og biodiversitet forsvinner. Det gjør dyrene også. En Innfødt jeger som jeg pratet med så at de hadde merket stor nedgang på mengden av dyr de siste 20 årene.
Hva med effekten av å skape arbeidsplasser? Vel, lønningene er lave, så arbeiderne er ofte fra land som Filippinene og Thailand og det gir dermed ikke så mye til lokalsamfunnet. Pengene går gjerne til et fåtall eiere som drar avgårde og finner nye steder når ressursene er oppbrukt/ødelagt
Mange i Norge har skjønt at palmeolje ikke er bra. Har du?
Det var dagens politiske naturverninnspill. Nå kommer noen bilder fra oppholdet i Mulu nasjonalpark
