Fotograf i Manila
Jeg kom til Manila i dag formiddag brukte noen timer på å gå rundt og kikke. Jeg valgte områder (SM Manila – Rizal park – Intramuros) som jeg anså som relativt ok å gå rundt i som turist. Jeg var aldri redd, men følte meg ikke videre tilpass heller. Selv 5-dollarsklokka jeg bestilte på internett fra Kina tok jeg etterhvert av og la i den slitne Elixiabagen jeg hadde et godt grep om. I bagen hadde jeg også kameraet som jeg nesten ikke tok bilder med. Jeg hadde det i bagen i stedet for i kameraveskene for ikke å flashe for mye cash.
Bilde under tok jeg i en fin rolig park med lite folk. Det er ikke representativt for hvordan Manila ser ut, høres ut og oppleves. Det eneste som er representativt er våpenet.
Så mine inntrykk fra dagen er:
● politiet bærer hagle
●kjøpesentervaktene har våpen og sjekker alle som skal inn for våpen på kroppen
●folk er veldig pågående, spesielt taxier, taxi-innkastere og sykkeltaxier. Sistnevnte følger gjerne etter til en den ene parten gir opp
●folk pisser åpenlyst på gata
●liten unge (2-3 år) følger etter meg et langt stykke
●på gata leker nakne barn
●i gatene/på trappene/kjøkkenvinduet finnes utallige boder/butikker/serveringssteder og ymse kombinasjoner av disse. Til og med hundevalper selges i boder på gata.
●det finnes ikke fotgjengerfelt og trafikken er helt kaos
●og en siste ting som egentlig ikke gjør noe, men som var litt bemerkelsesverdig, er at hvis du vil ha papir på toalettet på kjøpesenteret kan du kjøpe det på automat.
Det var altså litt av mine opplevelser fra i dag. Jeg tror ikke Manila blir et turistmekka med det første. Resten av Filippinene derimot har mye spennende å by på.
Som du kanskje skjønner er jeg ikke så veldig gira på å tilbringe så mye mer tid i denne byen. Derfor drar jeg videre allerede i morgen. Jeg flyr til Legazpi city hvor det det er litt mindre folk og sannsynligvis noe roligere. Det er også herfra turen til Mount Mayon går om jeg klarer å finne meg en guide/gruppe.
Planen var å fly fra Miri i Sarawak(Malaysia) og inn til Gunung Mulu nasjonalpark i jungelen på Borneo.Derfra skulle jeg dra med båt oppover elva for så å gå 9 km til den såkalte “Camp 5″. Etter overnatting i camp 5 skulle turen gå grytidlig om morgenen 1200 høydemeter oppover bratt regnskog til de særegne kalksteins-pinakkelene. Disse hadde jeg sett bilde av på internett og var så og si hovedmålet med å dra til Borneo.
For turen fra Mulu til pinakkelene visste jeg at jeg trengte guide, men jeg hadde ikke tenkt over at jeg måtte booke så god tid i forveien.
Etter å ha innsett at jeg burde ha booket sendte jeg øyeblikkelig forespørsler til flere forskjellige guidefirmaer.Negativt svar var det eneste jeg fikk. Jeg hadde allerede bestilt flybillettene, så jeg måtte jo bare dra. Jeg tenkte at jeg kunne prøve å få til noen når jeg var på stedet.
Fotografer til bryllup og portræt
Fremme på nasjonalparksenteret i Mulu var det heller ikke gode nyheter å få. Alle turene var fullbooket, og å leie en egen guide for bare meg ville blitt alt for dyrt. Dermed var det bare å begynne og prate med andre turister på stedet for å høre om noen tilfeldigvis skulle ta den samme turen og om de tilfeldigvis hadde plass i gruppen til én ekstra. Jeg pratet med mange, men jeg kom ikke noe nærmere målet mitt.
Jeg begynte å miste håpet hadde lyst til å bare gi opp. Litt forkjølet av varmt ute/kaldt inne, og litt sliten på grunn av litt lite mat fikk meg til å tenke at jeg kanskje egentlig hadde hatt godt av litt hvile. Tiden begynte dessuten å renne ut. Jeg tenkte flere ganger over hvordan jeg kunne skrive et blogginnlegg om at noen ganger må en rett og slett se drømmene sine sine seile av gårde, enda de er irriterende nære. Det kan være store kameler å svelge, men noen ganger må det til.
På dag 2 i parken bestemte jeg meg for å bestille en halvdagstur for dag 3 til Clearwater cave (som ligger på veien til Camp 5). Derfra kunne jeg prøve å få båthaik videre oppover elva og satse på å finne en guide i Camp 5. Jeg hadde ikke helt troen, men måtte bare prøve.
Ikke nok med at pinakkelturene var fullbooket, men også sovesalen jeg bodde på vår fullbooket slik at jeg natt til dag 3 måtte flytte over til et annet hostell. Morgenen etter var jeg tidlig oppe for å rekke turen til Clearwater cave. Ved frokosten satt det seg en dame ved bordet mitt, og tror du ikke hun skulle på pinakkeltur? Jeg kunne blitt sjalu, men ble heller glad da jeg skjønte at det var en nokså liten gruppe som skulle. Etter litt prating med guiden og rasling med ringgit(lokal valuta) var turen plutselig i boks!
Så moralen dette innlegget? Vel, det blir vel bare klisjé å si at ting som regel ordner seg, og at noen ganger tar det litt lenger tid. Jeg sier heller “don’t just travel, explore!” som det stod på navnelapper til en på flyet i dag.
Singapore er en veldig bra by. Det er en by som som fungerer veldig godt på veldig mange områder. Dette er mye på grunn av den strenge reguleringen, som for eksempel at tyggegummi ikke er lov, det er ikke lov å spise eller drikke på metroen, og om du skal kjøre over til Malaysia må du ha minst 3/4 full tank (drivstoff koster en fjerdedel i Malaysia). Reguleringen er veldig positiv og skaper en effektiv kultur. Alle står på den ene siden av rulletrappen, de er veldig flinke til å gi fra seg metro-setene til trengende, og det er stor sett veldig rent. Jeg har ikke blitt fristet til å slikke fortauet, men det er rent, i hvert fall de fleste steder hvor en vanligvis ferdes.
Singapore er et land med god økonomi og bærer preg av at det er mange som tjener mye. Det bærer også preg av nytenkning og byggevilje når en ser på alle de stilige, massive og futuristiske byggverkene som preger byen. Selv om det er 5 millioner mennesker i et område på størrelse med stor-Oslo er de veldig flinke til å sette av plass til grøntområder og parker. Selv oppe i skyskraperene planter de trær og busker.
Innimellom bedriftsbesøk til DNV, FMC Technologies, Aker Solutions og Berg Propulsion har det også blitt tid til å se litt av byen. Så hvis du lurer på hva en kan se og gjøre er det bare å kikke videre nedover.
Læs mere om bryllupper
Det å ta seg turen ut av flyplassen når en er på reiser med lange transit-tider er undervurdert. På vei fra Oslo til Singapore hadde vi nesten syv timer mellom flyene på Atatürk, og det er mer en nok for en tur inn til Istanbul by, selv om metroen/trikken bruker en time hver vei.
Istanbul er en veldig spennende, vakker og historisk by og er nok et litt annet Tyrkia enn det Tyrkia de fleste nordmenn opplever om sommeren.
Så mitt tips er altså, ta turen inn til byen om du har tid. Det er verdt de 15 euroen du må betale i visum. Visumutstedelsen på Atatürk Airport er forøvrig den raskeste jeg noensinne har opplevd. Tok ikke mer enn om lag 15 sek!
Ps: Vi har kommet frem til Singapore og har det bra her i varmen. Bilder herfra kommer etterhvert.
Hvis du har fulgt med i det siste har du nok lagt merke til at det har kommet noen nye tilskudd. Disse kan du lese om i dette innlegget sammen med planen min for de neste tre ukene.
Ut på tur
Jeg skal ut på tur igjen – og turen går østover! Det har ikke blitt så mange turen i snøen den siste tiden, men jeg rakk heldigvis en veldig fin gapahuktur i Vestmarka (Asker) i helga før jeg nå setter kompasskursen mot varmere strøk.
I dag har jeg brukt veldig lang tid på å pakke. En skulle tro at det tok mindre tid jo mindre en skulle ha med seg, men det stemmer ikke. Hver eneste gjenstand er overveid og planlagt. 10 kg bagasje (+håndbagasje) for tre uker må jeg si meg fornøyd med.
Planen er som følger:
Det hele starter med en uke klassetur i Singapore. Fra Singapore går turen til Borneo og inn i Jungelen til Mulu Nasjonalpark hvor grotter skal utforskes og kalksteinspinakler skal oppsøkes. Etter dagene i Mulu tar jeg et par dager i sultanatet Brunei før jeg flyr til Filippinene. På Filippinene har jeg mange muligheter, og fjellene Taal, Mt. Maculot, Banahaw og Sarong er aktuelle kandidater. I tillegg blir det tur opp på Mayonutenfor Legazpi, et perfekt konisk vulkanfjell. Gi gjerne et tips om du har vært på noen av disse stedene.
